Den lange vegen hjem....

I helga har jeg vært hjemme igjen hos mamma, mormor og de andre på Skogstorpet!
Vegen dit var lang, og lengre enn langt, men jeg klarte meg alle milene dit,- uten å kaste opp en eneste gang! Jippi, sa sjefen og matmor.

Vel framme i Dalarna innså jeg fort at det nyttet lite å være kjepphøy her... det var bare å gjøre seg liten, og innse at jeg var minst.

Siden var det bare å smiske i veg,- skulle en få komme inn igjen i gjengen, var det visst ingen veg utenom!

Først mamma Murklan:

Så måtte jeg smiske med mormor Smulan, og det var litt mer jobb, jeg holdt på lenge, skal jeg si deg!

...men så fikk jeg bra belønning for å smiske for mormor, da...jeg fikk lov til å holde utkikk på den store steinen med henne :)

Too-Ticki syntes ikke vi valper var like morsomme lenger...merkelig,- hvordan kan man gå lei sånne søte skapninger som oss?

PS! Rooster var ikke død ;)

Nyper i massevis!

Jeg hadde tatt med meg agility-pølsa mi, for å vise de andre...den måtte prøves. Jeg viste dem så godt jeg kunne.

Til sist hadde både Mathilda, Rooster og Perlo kommet seg igjennom, og skjønt poenget. Mamma og mormor ventet til vi ungene var ferdig, og prøvde seg litt på egenhånd til sist.

Rooster, Mathilda, Perlo og meg 

Masse lek og bus!

Minst, men størst fart?

Og litt hvile...

Rooster og Rosa

Vakkert var det på Skogstorpet en høstdag :)

Noe Carl Larsson'sk over dette her...

Og,- det beste av alt, i følge sjefen,- jeg klarte hele turen hjem igjen også, uten å kaste opp! Dette blir bra!

Tusen takk for oss til alle dere på Skogstorpet. Vi kommer igjen og igjen, vi! :)